De mest patriotiske flyktningene jeg har sett kommer fra Ukraina

 

En ny bølge av krigsflyktninger har ankommet Norge. Denne gangen fra et område hvor jeg er bedre kjent med - Øst-Europa, nærmere bestemt, Ukraina. Jeg kommer selv fra nabolandet Litauen, og det er bare ett land som skiller oss – det ikke så vennligsinnede Belarus. Jeg kjenner den delen av verden og måten de tenker på selv om jeg har vært i Norge i elleve år.   

 

Mitt første møte med ukrainere fant sted våren 2022 på fergekaien da vi ventet på en ferge i Vestlandet. Jeg var på vei fra jobben, de var på vei til butikken. Jeg hørte språket deres, og de skilte seg fra mengden. Derfor slo vi av en prat. 

Nå snakker jeg med de samme ukrainske flyktningene når jeg får anledning fordi det nesten er en ære. Hele verden snakker om Ukraina i disse dager, og å snakke med en av dem, er som å snakke med en kjendis. 

 

Ny i Norge med et spørsmål

 

Senere kom de samme damene på arbeidsopplæring på sykehjemmet der jeg har jobbet i nesten fem år. Det var spennende å snakke med dem fordi de var så nye i Norge og hadde så mange spørsmål om hvordan ting fungerer her i Norge. De spurte hvorfor jeg jobber der, hvor mye jeg tjener, hvor lenge jeg har jobbet der og hvordan fritiden min er i Norge. Alt var nytt for dem. 

 

Men det var ett spørsmål som en av dem stilte gjentatte ganger og nesten hver gang vi traff hverandre. 

-       Har tidligere krigsflyktninger fra Syria reist hjem igjen når krigen var over?

-      Nei, sa jeg. Ikke som jeg vet om. Alle har fortsatte livet sitt her i Norge. 

 

Det kommer et sukk fra Olena. Jeg ser hennes bekymrete ansikt og triste øyne når jeg svarer på en sånn måte. Hun sier hun bare venter på at krigen  stopper så hun kan reise hjem igjen til sin mann og foreldrene sine som fremdeles er i Donbas.  

   

Fremdeles hjemme online

 

Det ser ut som ukrainske flyktninger skiller seg fra andre flyktning bølger fordi de virkelig elsker sitt hjemland. 

 

Valentina forteller at barnehage som hun jobbet i før krigen brøt ut, innkaller de ansatte til personalmøter på nettet og nekter å permittere henne. De sier at hun kommer straks tilbake, bare den krigen tar slutt. De skriver også ut sertifikater til Valentina, og hun deler dem stolt på sin Facebook vegg selv om knapt noen kan forstå hva som er skrevet der med ukrainsk skrift. 

Det er helt vanlig at deres barn går på skole i Norge og på nettskole i Ukraina. 

   

Jeg er positivt overrasket over sånn patriotisme, og har ikke sett så tett forbindelse med hjemlandet hos andre flyktninger som ukrainere har.

-      Vi er veldig takknemlige til Norge for alt, men vi vil hjem, - sier mine bekjente.

 

Noen lar til og med være å lære språket og bare prøver å leve sine dager fram til de kan reise hjem igjen.   

 

Ukrainere har veldig mange patriotiske følelser. Mye mer enn andre flyktninger jeg har sett til nå. Men en ny undersøkelse fra Norsk Institutt for by- og regionsforskning (NIBR) viser det motsatte og hevder at kun 26 prosent ønsket å returnere til Ukraina så snart krigen er over. 2 av 10 har bestemt seg for å bli i Norge mens halvparten er usikre, sies i undersøkelsen. Det virker kanskje som deres optimisme dør for hver dag og flere av dem vurderer å gjøre Norge til sitt hjem.

 

Fra fruktbart land til steinete jord 

 

Men hvis krigen fortsetter og ukrainerne må bli i Norge lenger enn de tenkte, vil det ta tid for disse folkene fra områder som ble kjent som gylne på grunn av sin fruktbare jord, vil tilpasse seg i Norge og bli lykkelige her, tror jeg. Jeg kan vise til noen grunner fra mine samtaler med dem som speiler hjemlengsel i den enkle.  

-      Melkeprodukter er velsmakende i Norge, men pølser er ikke så gode som i Ukraina, - sier en av kvinnene som lager mat til familien sin.

-      Brødskiver er ikke mat for oss, - tilføyer den andre. - Vi spiser varm mat til lunsj - borsj, kjøttkaker, “kasha” (russisk for grøt). Mye grøt til frokost, lunsj og kvelds, - sier de. 

 

Store ambisjoner og drømmer

 

Grunnen til at de er ukjent med livet i utlandet kan også være at de har ikke reist mye rundt i verden. Som Tania sier, i stedet for å betale lønnen på ny bil som likevel måtte forlates i krigssonen, kunne de har reist mer og nytt livet. 

 

Valentina kommer bort til meg og viser bilder på telefonen sin. Hun viser bilder av kjoler som hun har designet hjemme i Donbas. Kjolene minner meg om gammeldagse prinsessekjoler. Hun puster dypt og sier «Hjemme designet jeg kjoler. Og hva gjør jeg nå? Vasker gulv og stryker klær!» 

 

Dette overrasker meg, og jeg tenker at hun kjenner ikke livet som flyktning enda. Hun har nettopp rømte fra krigen, kommet til Norge, kan ikke språket og på sykehjemsvaskeriet er bare for opplæring, men har allerede sniker den følelsen seg inn at hun er utilstrekkelig og vil gjøre mer enn det. Hun har ambisjoner og drømmer og har lyst til å være verdsatt. Det skal bli en lang kamp uten mye sol og jordbær fra egen hagen, men med god norsk melk og håp at hun skal snart hjem til Ukraina. Jeg ønsker dem masse lykke til.