Møttet jeg skal aldri glemme

Sveiki, nusivylusi rašytoja čia. 

Dalinuosi savo rašinėliu su kuriuo bandžiau sudalyvauti laikraščio Bergens Tidende skelbtame konkurse "Nepamirštamas susitikimas". Straipsnelis konkurso nepraėjo. Žodžiu, prizo nelaimėjau, bet bent jau sudalyvavau. Taip juk guodžiamės, kai nepavyksta.  

Šiaip rašinėlis autentiškas iš savo unikalios patirties, kai vidury laukų ir miškų sutikau įžymybę, bet redakcijos jis nesudomino. Kažkur girdėta istorija - "sulaukiau daugybę neigiamų atsakymų". 

Tačiau kadangi dėka demokratiško interneto galima savo kūrybą iškišti tinklaraštyje, tai tą ir darau. 

Paskaitykit, jeigu rasit klaidų praneškit. :-)   

Hei, frustrert skribent her. 

Jeg deler essayet mitt som jeg forsøkte å delta i Bergens Tidendes konkurranse med  «Uforglemmelige møter». Artikkelen gikk ikke videre i konkurransen. Kort sagt, jeg vant ikke prisen, men jeg deltok i det minste. Det er slik vi trøster oss selv når vi ikke lykkes. Sant? 

Teksten er autentisk fra min egen unike opplevelse av å møte en kjendis midt ute i skog og mark, men redaksjonen var ikke interessert. Jeg hørte en historie et sted - «Jeg fikk mange avslag». 

Men siden det takket være det demokratiske internett er mulig å legge ut arbeidet mitt på bloggen, er det det jeg gjør. 

Les det, og hvis du finner noen feil, gi meg et beskjed. :-)   

Møttet jeg skal aldri glemme

Jeg traff den kjente miljø aktivisten en sensommerdag etter mitt tidlige skift på Norges største oljeraffineri, Mongstad.

Ved frokostbordet begynnte jeg å prate forsiktig med en ung kollega om at noe allerede var i gang utenfor rafineriområdet. Demonstrantene hadde nemlig sperret veien, sa en kollega som kom senere på jobb.

Jeg beggynte å sjekke lokale nyheter på telefonen, og så at de første reportasjene allerede var ute: “Klimaaktivister aksjonerer mot Equinor på Mongstad», stod det i VG. «En av de rudnt 200 aktivistene er klimaaktivist Greta Thunberg fra Sverige.»

Jeg og kollegaen min løftet hodene fra telefonene våre og sa: - Hva? Selve Greta er her?

Den dagen begynte jeg i kantinen klokka seks og var ferdig klokka elleve. Jeg var litt trøtt og tenkte å dra hjem for å hvile. Jeg hoppet inn i bilen og begynte å kjøre. Da jeg svingte ut fra parkeringsplassen, så jeg dem på avstand - de lå rolig i veien med bannere, plakater og slagord for klimaet. Det var tydelig at jeg ikke kunne kjøre videre. Jeg ble stående i svingen og så på hva som foregikk. En lastebilsjåfør stod lenger fremme og gapte på demonstrantene. At noe slikt kunne skje her, måtte overraske mange.

Etter en stund forstod jeg at jeg ikke kunne stå der lenger. Jeg snudde bilen og kjørte tilbake til parkeringsplassen.

Til fots kunne jeg bevege meg fritt. Jeg nærmet meg demonstrantene, tok bilder og trådte varsomt over armene, beina, eiendelene og maten deres som lå langs veikanten. Veien plutselig ble som et lite samfunn, et midlertidig hjem for dem som hadde viet dagene sine til å kjempe for klimaet.

Demonstrantene var konsentrert om saken sin. Over oss svevde et helikopter i luften.

- Hvor er Greta? spurte jeg en av journalistene som sto rundt demonstrantene.

- Hun er sikkert lenger inne på området. Bare gå der, du treffer henne nok.

Han pekte mot raffineriets territorium.

Jeg begynte å gå og ikke lenge etter fikk jeg øye på tre mennesker som kom mot

meg. De var kled i fargerike klær, palestinaskjerf og løstsittende plagg. En av dem var

Greta. Hjertet mitt begynte å hamre, og jeg forberedte meg på å spørre Greta om å

ta et bilde med henne.

- Hi, Greta, hørte jeg meg selv si. - Kan jeg ta et bilde med deg?

Ledsageren hennes smilte vennlig og gikk litt til side. Greta passerte meg litt alvorlig

uten å si noe. Et øyeblikk var jeg redd for at hun skulle avslå forespørselen min og

bare gå videre. Men plutselig snudde hun seg og sa:

- Ja, okei!

Hun stanset ved siden av meg og ventet tålmodig mens jeg gjorde telefonkameraet

klart. Jeg prøvde så fort jeg kunne, og plutselig var vi begge på skjermen. Ansiktet

mitt ser litt rart og morsomt ut – kanskje fordi jeg både er nervøs, lettet og litt

skyldig, som om jeg speiler Gretas alvorlige stemning. Men det får være; jeg skal ikke

be henne ta et nytt bilde.

- Takk, Greta, sier jeg. Hun nikker, takker tilbake og går videre med lette skritt

mot demonstrantene.

Der og da var jeg utrolig lettet over at jeg ikke hadde mistet sjansen til å hilse på og

dokumentere møtet med en av verdens mest kjente miljøaktivister – midt i  et av

Europas største oljeraffinerier og et ellers bortgjemt landsbygdsområde.

For meg symboliserer Greta mot og vilje, og jeg kommer aldri til å glemme dette

spontane møtet midt i en liten industriby på Vestandet.

Senere, på bussen hjem tenkte jeg på Gretas kamp og forsto at vi må engasjere oss i

det som betyr noe for oss. Bare da kan vi være hele og lykkelige. La dette være et

tegn også for deg.